Fremdeles ikke en fisk å gi? Om Norge, EU og ressursforvaltningen

Formålet med dette notatet er å vurdere hvordan ressursforvaltningen i fiskeriene vil kunne berøres av et eventuelt norsk medlemskap i EU. Den prinsipielle forskjellen mellom EU-regimet og det norske er at den norske ordningen er et kyststatsregime som bygger på havrettsutviklingen de siste tiårene. EUs regime er et overnasjonalt regime, der politikken fastsettes sentralt og iverksettes og håndheves nasjonalt.

Den reviderte fiskeripolitikken i EU medfører ikke vesentlige endringer i forvaltningspolitikken. De sentrale elementer, så som 12 milsoner og relativ stabilitet, har ligget fast i over 20 år. Sett fra et generelt fiskeriforvaltningsståsted må de endringer som gjøres regnes som steg i riktig retning. Dette gjelder samling av ulike politikkelementer i en grunnforordning, slik at regulerings- struktur- og kontrollpolitikk bedre kan samordnes; opprettelsen av regionale råd som gjør at berørte interesser lettere kan komme til orde i beslutningsprosessen; den enhetlige inspeksjonsstruktur som gir et mer overordnet grep på arbeidet med kontroll og etterleving av regelverket; og arbeidet med forvaltningsplaner av mer langsiktig art som gir en lengre beslutningshorisont og reduserer elementet av årlige kjøpslåinger.

Den viktigste konsekvensen i forhold til et eventuelt norsk EU-medlemskap er at de sentrale fiskerireguleringen vil bli vedtatt av Rådet. Ellers er det konsekvenser i forhold til visse tekniske reguleringer, særlig utkast og åpning/stenging av områder, som fremstår som de viktigste. Også reguleringsrådets rolle vil kunne endres.

Fordeling av ressurser og Norges innplassering i en relativ stabilitet er et forhandlingsspørsmål. Erfaringen tilsier at den eksisterende fordelingen mellom EU og Norge neppe vil tilsvare utfallet av eventuelle forhandlinger. Utviklingen etter 1994, med økende knapphet på ressurser innenfor Fellesskapet, flere medlemsstater og en rekke fiskerirelaterte konflikter med Norge, gjør det vanskelig å spå om et forhandlingsresultat.

Mer myndighet til Kommisjonen og etableringen av regionale forvaltningsråd vil kunne ha betydning i en eventuell forhandlingssituasjon. Det samme gjelder EUs stigende antall medlemsstater. Dette gjør at et sentralt, felles regelverk må bli stadig mer generelt for å dekke den økende variasjonen i biologiske, fiskerimessige og samfunnsmessige forhold som de ulike havområdene representerer. Samtidig tilsier forvaltningsmessige hensyn en økende detaljering og regional/lokal tilpasning av reglene.

Et moment er det også at beslutningsmaskineriet på grunn av denne utviklingen blir stadig mer tungrodd og tidkrevende. Slik sett er de regionale forvaltningsrådene også et svar på tungrodde prosesser og representerer en mulig utvikling mot mer regionaliserte forvaltningsordninger innenfor Fellesskapet, slik en f eks har det i USA i dag.

Search web-site

Sitemap
Printerfriendly page