Lakseoppdrett i krise

Det gjør ikke saken bedre at 2001 også var et dårlig år med et minimalt overskudd (88 mill kr). Til sammenligning gikk år 2000 med 3,6 mrd i overskudd. Egenkapitalen i gjennomsnittsselskapet er halvert og egenkapitalandelen er nå på vel 10% mot over 20 i fjor. Langt ute i 2003 er prisene fortsatt rekordlave med små utsikter til bedring. Egenkapitalen tæres fortsatt.

Flere kompetente personer har kommet med innspill om vår fremtidige havbruksnæring i sommer. Ottar Brox har kronikkert i Aftenposten under overskriften "Norsk havbruk - historien om et varslet sammenbrudd". Siv.øk. Paal Røiri med bakgrunn bl.a. fra Oslo Skinnauksjoner gjør sammenligninger med pelsdyrnæringen kalt "Først mink - så laks". Også Carl I. Hagen har skrevet kronikk, "Stormakt i fisk", hvor han tar til orde for å danne et norsk fiskerikonsern som skal bli verdensledende gjennom merkevarebygging! Hørt den før?

Året har også inneholdt lokomotivenes sammenbrudd. Først gikk Panfish i oppløsning, deretter var det Dåfjordgruppens tur. De evig lovpriste stordriftsfordelene gir altså ingen sikkerhet for evig liv. Tvert i mot kan det se ut som markedsmakten definert som bedriftens/bransjens evne til å påvirke forholdet pris og mengde, aldri har vært oppdrettsnæringen fjernere. Og det etter at lakseoppdrett er blitt rimelig velfylt med store bedrifter. Var det ikke nettopp markedsmakt vi ville oppnå med denne type strukturendring?

Strukturendringer må til og de må komme naturlig og uten inngripen, heter det. Det er ganske originale utsagn om en næring som er offentlig regulert gjennom konsesjoner og forkvoter. Striden om Dåfjordgruppen viser at strukturendringene, selv når man lar markedskreftene avgjøre, kan bli helt forskjellig alt etter hvem som vinner "krigen". Hadde Nordea vunnet ville høyst sannsynlig 28 matfiskkonsesjoner blitt lagt brakk og landsdelens største oppdrettsselskap oppløst. Men vinneren ble altså DnB/Nordlandsbanken og derved fortsetter selskapet. Det er m.a.o. ikke slik at det kun finnes én løsning når markedskreftene får herje fritt med strukturendringene! Ryktene om den økonomiske tyngdekraften er m.a.o. overdrevet.

Norsk lakseoppdrett må bli global, vi må få herredømme i andre lands produksjon er et annet postulat. Nettopp det har skjedd. Vi er stor i Skottland, stor i Irland og i Chile. Også i Canada har vi innflytelse. Men det hjelper altså ikke! Markedsmakten og evnen til å påvirke vår egen situasjon synes like fjern.

Den eneste som tar situasjonen med stor ro er Fiskeriministeren. Han vil ikke gripe inn fordi det kan bidra til å strukturere næringen, vel vitende om at det er nettopp strukturnøkkelen han holder i gjennom dagens konsesjons- og forkvotesystem. Kanskje bare en liten slakk på forkvoteskruen kunne ha gitt den ønskede priseffekt? Men fiskeriministeren driver Høyre-politikk og der er som kjent ikke-inngripen en høyt skattet kvalitet. Da får heller egenkapitalen i norsk lakseoppdrett fare.

For næringen er situasjonen blitt så fortvilt at noen har begynt å snakke om innfrysingsordninger! Det er rystende. Når vi har et redskap som forkvoter som kan redusere produksjonen og således virke markedsdempende må da det være langt å foretrekke fremfor å fryse inn ferdig produsert laks! Ressurssløsing! Laksefryselager har vi hatt før og det presset marked og priser i årevis.

Driftsundersøkelsene viser at stordriftsfordelene i produksjon er sterkt overdrevet. De små klarer seg fortsatt godt når det gjelder produksjonskostnad. Det er ikke uventet. Det uventede er at de store selskapene, etablert i stort sett alle land, ikke har markedsmakt og heller ikke er i stand til å styre produksjonen slik at prisene går opp. Stordriftsfordelene overfor markedene er m.a.o. heller ikke opplagt. Det fine med fisk og laks er jo at den har ett verdensmarked og behandles tollmessig som industrivare. Vi vet jo at fellesmarkedsføringen virker, men hvorfor får den ikke effekt nok? Vi har da gjennom EU-avtalen satt inn midler nok?

Den observante leser vil se flere spørsmål enn svar i min artikkel. Det er fordi det ikke er enkle svar å gi. Vi har nå erfart 30 år med lakseoppdrett i flere forskjellige strukturer, med og uten salgslag, med og uten lokomotiver, med og uten globalt eierskap, med forskjellige oppdrettslover, forskjellig grad av integrering vertikalt og horisontalt, med forskjellig grad av bankstyring og med forskjellig lønnsomhet. Kanskje ligger det noen reelle suksessfaktorer i vår erfaring som ikke er avdekket? Og så må vi slutte å snakke om stordriftsfordeler. Det mer nøytrale ordet skalafordeler må stå i sentrum. Forskningen bør føle seg kallet. Her ligger et ocean av empiri hvor man kan gjøre sammenlignende studier.

For de som foreslår innfrysing i stedet for forkvotereduksjon hjelper det imidlertid ikke med forskning. Ettertanke vil være meget bedre.

Hele nettstedet

Nettstedskart
Utskriftsvennlig side